Vannkjemi Selve grunnsteinen i naturen
Vannkjemien er kompleks, men for det meste holder det med å sjekke at pH verdiene er innenfor rekkevidde. pH 7.00 er optimalt, altså nøytralt og upåvirket. Alt over er basisk og alt under er surt. Vi vet at gjedde og abbor fint klarer å reprodusere seg i vann med pH ned mot 4.6, mens mortens reproduksjon er borte ved 5.0. For ørreten går det også en magisk grense for liv og død på 5.0. Fisken kan leve i så sure vann, men den lykkes dårlig med å reprodusere seg. Slik sett dør fiskearten ut i sure vann.
Når man holder på med fiskekultivering, så bør hovedmålet alltid være pH 7.0, men selvfølgelig så er ikke dette mulig mange plasser. Det er områdets tilstand og naturen selv som bestemmer hvor godt man vil lykkes med kalkingen på sikt. Men holder man det hele vedlike med jevnlig kalking, så kan man oppnå det man ønsker, det er da kun snakk om ressurser og lønnsomhet. Kort forklart så kan man si at pH under 5.0 er ubrukbar, 5.6 er greit, 6.0 er godt, 6.5 er bra og 7.0 er knallbra.
Grunnen til at man bør streve etter pH så nærme 7.0 som mulig er at det er en rekke næringsdyr som forvinner med det samme pH går under 6.5. Jo lavere man går, jo flere arter blir borte. Er pH over 6.5 så har alle arter en mulighet til å overleve.
Dersom pH er for lav så er det miljøkalk som gjelder. Det finnes mange slags kalkkilder, og de vi er mest vant til å bruke er fint kalkpulver, vrakkalk(blandingskalk) og de siste årene har vi gått over til å bruke mer og mer 12-19mm kalksingel. Når man benytter kalksingel i bekkene, så kreves det større mengde for å få samme pH stigningen, men samtidig får man en virkning som er mye lengre enn kalk av finere type. Kalksingelen har også vist oss at iløpet av kort tid har den blitt avrundet i kantene slik at den ikke skader gytefisk, og at ørreten foretrekker denne grusen å gyte i. Når rognen først ligger nedgravd i denne grusen, så ligger det i et beskyttet miljø der pH er noen lunde stabil mer eller mindre uavhengig av svingninger i vannet som renner forbi. Man slår altså tre fluer i en smekk, varighet, gytegrus og høyere pH.
Når man skal kalke opp et vann, så er det viktig å kartlegge om det går bekker inn og ut av vannet. Dersom man finner flere bekker inn og en bekk ut, og mener det går omtrent like mye vann samlet inn som det går i utløpsbekken, da vet man at det ikke er undersjøisk oppkom. De aller fleste steder så er det mulig da å legge kalkgrus i innløpsbekkene. Noen ganger er man heldig og kan tippe kalkgrus fra vei, men ofte må grusen transporteres inn til bekken. Dette er en vanskelig og tung oppgave om man ikke har hjelpemidler. En Combitrack med tipp har vært til uvurderlig hjelp for oss i Våler siden 2012 da foreningen investerte i en slik. Man kommer til de fleste plasser man ønsker.
Hvor mye kalk som kreves i forhold til hvor mye man ønsker å øke pH i bekken er avhengig av hva slags kalk man skal bruke. Dersom det brukes 12-19mm kalksingel, så har vi funnet en tommelfingerregel med denne formelen: 2000kg x Liter pr sekund x Ønsket pH løft. Bruker man denne formelen så får man en omtrentlig formening om hvor mye kalk som vil til for å nå ønsket pH i en bekk. For eksempel en bekk der det går 10L pr sekund med en pH på 5.0. Man ønsker å løfte pH med 1. Man får da 2000kg x 10 x 1 = 20.000kg. Kalken bør legges i et 30cm dypt lag og spres. Jo lengre strekket med kalk er jo mer surt vann blir avsyret av kalken.
Når man begynner med bekkekalking og grusinnlegging i bekker så vil man smertelig erfare at naturen er nådeløs. Dersom grusen er lagt på feil plass, så vil naturen raskt flytte på den da vassføringen stiger i snøsmeltingen eller etter styrtregn. Det er mye arbeid som har gått til spille på grunn av dette.
Grusen bør legges der bekken ikke er for bratt, eventuelt at man legger kalken i sekker før de legges i bekken. Da tåler de mye mer vannstrøm. En kombinasjon av løsgrus og sekker som holder alt på plass er fint.
Store bekker bør undersøkes, det er alltid et bedre område jo høyere opp man kommer. Bekker har en tendens til å bli mindre jo høyere opp man kommer 🙂
Kalking der det til tider er så stor strøm at kalkgrusen kan risikere å flytte på seg, der kan man bruke miljøvennlige striesekker. Disse sekkene holder noen år og ligger dem under vann så holder dem ennå lengre. Kalkgrusen inne i sekkene sørger for at vannet strømmer gjennom sekkene og får avsyring på samme måte som om grusen hadde ligget løs. Kalkfilteret som bildene ovenfor viser, ble laget i utløpet av Bjønndammen ved Håberget øst i Våler kommune. Tilsammen 18000kg kalk ble brukt i dette filteret og løfter pH fra 4.7 til 5.6 ved den vassføringen som bildene viser. Dette prosjektet er deler av et større kalktiltak i Halåa og ble utført for Statskog i 2017, som finansierte tiltaket.
I større kalkprosjektet så kreves det god kunnskap om området som skal kalkes. Hver eneste lille bekk må finnes og pH-måles. På den måten finner man opphavet til surhetsproblematikken. Kartleggingen er viktig med tanke på ressursbehov når kalken skal legges inn. Bildet til høyre viser tiltaket som ble gjort i Halåprosjektet i 2017. Parantes 2018 viser gjenstående kalkpunkt og mengde som må transporteres inn med Combitrack. Da dette er gjort så er trinn 1 ferdig i dette området og planleggingen av trinn 2 kan begynne. På alle punktene på dette kartet benyttes det 12-19mm kalksingel. Prosjektet tok 160 timer å gjennomføre, og det gjenstår ca 40 timer før man er ferdig.
Halåvassdraget ligger midt inne i selveste Våler Finnskog og det en perle for øyet. Dessverre er vassdraget preget av sterk forsuring gjennom mange år, og det er stort sett noe abbor å gjedde å finne her. Grunnen til at Statskog ønsket å sette igang et kalkprosjekt her, var for å se om det var muligheter til å gjenskape vassdraget med bedre vannkvalitet og bedre levevilkår for den mikroskopiske ørretbestanden som fortsatt eksisterer i enkelte småbekker her. Det er et håp om at dette området en gang skal fremstå som minst like vakkert som i dag, men mye mer attraktivt for tilreisende fiskere som vil kose seg i villmarka. Vi får se resultater etter hvert som kalken begynner å virke. Årene etter denne jobben ble gjennomført så ble et stort område i Kjølberget utbygget med vindmøller. Områdene ligger som høyeste punkter i regionen. Dette medførte at store området ble fysisk berørt og mye skogsmasse ble flyttet. Surhet og humus ble løsrevet og blandet seg inn i de kalkede bekkene i området. Ph nivået sank umiddelbart fra 5,6 til 4,4 i mange bekker. Foreningen la etter dette prosjektet på is på tross av hundrevis av nedlagte dugnadstimer i området.